Å tro.

På noe/n høyere enn seg selv (ikke i centimeter), som en skapende guddommelig kraft uansett i hvilken form denne kraften måtte oppstå og skapes i – kan være en definisjon på å være troende. En etter min oppfatning myte om troende, er at de ikke har nok med å tro på seg selv og sin egen kraft til å være menneske i verden, og derfor må hente denne kraften utenfor seg selv. På den måte både fraskriver de seg kontroll over eget liv og det som mange vil kalle skjebne, samtidig som de fraskriver seg ansvar for alt det grusomme som skjer i verden – og alt det fantastiske på samme tid. Tenk – så er det nettopp akkurat motsatt å være troende. Det er vi som lager vår egen skjebne, styrer våre liv så godt vi kan, og tar del i den store verden i større eller mindre grad. Forskjellen er å kjenne at du er en del av en stor, universell kraft som gjør det mulig å være menneske. Noen kaller denne kraften Gud, universet eller en guddommelige kraft. Denne kraften er ikke noe utenfor oss selv, for hvis vi er en del av det guddommelige er også det guddommelige en del av oss. Noen vil si det er det samme som å være troendes – osv. til mye rart eller liknende. Og det er det jo. For er du en som åpner dører til dine indre rom, ja da kan jo alt mulig rart skje. Akkurat. Da begynner det å likne på overtro, noe som er i nærheten av personlig kristen – som Gud forby – må være det siste vi vil ha her til lands. Ja vel, stå i statskirken så mye du gidder, men personlig kristen!? Det grenser vel til fanatisme? Stort mer personlig enn tro blir det vel ikke. De som ikke tror sier at de som tror er overtroiske. Hva er overtro annet enn akkurat det samme som tro egentlig, kanskje bare at du tror litt ekstra – siden du liksom er på oversiden av troen? Lurer på det. Det er som kjent skummelt det der med å tro, for de som tror - de tror også noe om hva de som ikke tror tror om dem som tror, for ikke å snakke om alt det som de som ikke tror tror om de troende. Det er ikke småtteri. I grunnen er de og troendes til litt av hvert. Derfor skal en være forsiktig med å tro. Det tror i hvertfall de som sier at de ikke tror. Eller de undertroende da.

spare lese jobbe kjøpe være vente regne sitte inne å se på regnet puste dialog vente kjenne vind kjenne skarpt lys undervise skape glede lese spise kjøtt spise fisk trøste bære være alene være sammen drikke vin mer vin amarone velge valg musikk synge prøve piano spille piano synge sitte stå meditere trene øve hvile sove være puste spise sjokolade gule blad faller sopp tur fjelltur vente hente barnehagebarn leke smile klemme

høste

høst

Nobody expects the spanish inquisition

En vakker dag når jeg begynte å nærme meg sjels år og alder (gud vet når det er eller var?), så jeg denne lettvektede men akk så vakre og ganske kloke og morsomme filmen "Sliding Doors" en fem - seks ganger. Den handler jo om dører som går igjen og nye som åpner seg og hva slags konsekvenser tilsynelatende tilfeldigheter kan avstedkomme av vanvittige konsekvenser... så sant så sant, tenker jeg stadig, og underlig nok så tenker jeg stadg på denne filmen. For denne skjøre og vakre såpeboblen vi lever inni eller ser blåse avgårde - vil som kjent når som helst sprekke - og det er nettop det vidunderlige med livet, at vi ikke vet... "Nobody expects the spanish inquisition"- sitatet er hentet fra denne filmen, poenget mitt er ikke den spanske inkvisisjonen, men at vi aldri forventer den, selvfølgelig kan vi ikke forvente den! Lev livet som en såpeboble, fri og vakker og akkurat nå, det må vel være mottoet?